2. juni- Sandløper

Etter ei hel natt rundt på Lista for å høre etter nattsangere, hadde jeg egentlig planlagt å bare gå rett hjem og legge meg, men så var det så vanvittig fine forhold på morgenen, så det gikk simpelthen ikke.
Morgenturen gikk til Nordhasselvika, og der gikk det ikke lange tiden før jeg oppdaget en, som jeg oppfattet som liten, calidris vader.
Hva i himmelens land og rike kunne dette være, var jo tydelig mindre en sandloene, som den næringsøkte sammen med, trykkende skulky oppførsel. Dvergsnipe kunne det jo ikke være, det var den altfor kraftig og langnebbet til, sandløper kunne det vel heller ikke være, den var den altfor liten til og har normalt sett ikke den merkelig oppførselen... Og så har man en håndfull med nordamerikanske og sibirske sjeldenheter, som sånn sett kan passe inn i det segmentet. Nå var det jo selvsagt ingen av disse som heller kunne stemme overens med dette ubegripelige dyret.
Så i ren fortvilelse og en smule overtrøtt, sa jeg til meg selv at nå var nok nok, er man så sliten at man ikke kan bestemme artstilhørighet, på det man finner i felten, da er det bare å gå hjem og legge seg.

Det ble gjort, og etter noen gode time med søvn, tok jeg opp tråden igjen. Saumfarte bøker og nettet for bilder, av det som var mest sannsynlige art, nemlig sandløper, og det levner sånn sett ingen tvil.
Med dette viser det bare hvor fort det er å rote seg ut i ett virvar av hypoteser og ufornuft, og hvor lett det er å feilbedømme og tolke det man ser og hører.
Har vært ute for dette før også, også i større forsamlinger, der en hypotese blir hauset opp og nesten alle er enige om at det må være den og den arten, da ofte en sjelden, men plausibel art.
Så med andre ord, utenom syn og hørsel, er den kritiske sans det viktigste en feltornitolog kan og må ha med seg.

Sandløper Calidris alba, 2k+, Nordhasselvika, Farsund, VA

Sandløper Calidris alba, 2k+, Nordhasselvika, Farsund, VA,

her sammen med Sandlo Charadius hiaticula