JMA Natur: 15. juli- BLÅKINNBIETER

fredag 24. august 2018

15. juli- BLÅKINNBIETER

Alltid noe herk når det tikker inn meldinger på BirdAlarmen fra fylker nord for Rogaland og Telemark. Spesielt når de kommer fra Vestlandet, da vet man at det kan bli mye styr med ferjer og dårlige veier.
Så da det kom melding om blåkinnbieter på Bulandet, langt ute i havgapet i Askovoll kommune i Sogn og Fjordane, var min umiddelbare tanke "D va da som faen".
Men sommerferien hadde nettopp begynt og jeg hadde egentlig ingen unnskyldning til ikke å dra, bortsett fra at det er en sinnsjuk kjøretur på tretten timer en vei, som må korrespondere med fire ferjer!

Var på telefon med et par andre kryssere, de kviet seg naturligvis for den lange kjøreturen og mulighetene for at fuglen kom til å stikke eller ikke, det ble enighet om å se det litt an.
Timene gikk og ut på ettermiddagen dagen derpå kom det en positiv oppdatering i fra øya i vest.
Tok en ny telefonrunde for å høre med gutta boys, de var vel ikke umiddelbart klare, men jeg hadde bestemt meg for å dra uansett. Gunnar Gundersen som egentlig var på galeien, klarte ikke å motstå, når jeg sa det slik og heiv seg med.

Like rundt 21:00 sartet turen i godt sig mot Mortaviga for å rekke 24:00 avgangen til Arsvågen, noe som skulle være innen rekkevidde hvis alt gikk som smurt. Dette var ganske avgjørende for å rekke båten til Halhjem.
Alt gikk på skinner helt til vi kom til Ålgård, hvor det hadde vært ei trafikk ulykke og påfølgende omkjøring, like etter havnet vi bak en traktor som verken hadde det travelt eller behov for å vike. Vi nærmet oss Stavanger og begynte å innse at dette aldri kom til å gå vår vei.
Men jeg ga ikke opp, strakk ut høyre beinet og fortsatte mot Mortavika, men da vi nærmet oss ferjekaia kunne vi se ferja som forsvant ut fjorden.
Vi ble sittende på kaia å grubble, hva gjorde vi nå? Drar vi hjem har vi sånn sett sløst vekk seks timer av vårt dyrbare liv, men venter vi de tre kvarterene på neste båt og satser, blir det et rotterace. Vi gikk for å satse, men vi tok ikke sjansen på at vi kom til å rekke Halhjemferja, som selvfølgelig hadde vært en mye greiere vei, neida, vi gikk all in og satset alle kort på Hardanger!
Ei lett bunkring på Aksdal og vi kosta av sted opp E134'n og videre inn på den litt mer kronglete riksvei 13 gjennom Odda mot Voss. I det vi hadde passert Lofhus hadde jeg kjørt inn en halvtime og 06:00 avgangen fra Oppedal var innen rekkevidde.
Men noen kilometer før Kinsarvik var det nok ei trafikkulykke og her var det ingen omkjøringsmuligheter, frustrasjonen var til å føle på. Tre lange kvarter gikk og nå var det umulig å nå frem til Askvoll innen 08:00, som var første avgang ut til Værlandet og Bulandet.
Men mulighetene for å bestille ferja over til Fure gav nytt håp, men da måtte vi rekke 07.00 båten til Lavik.

Og etter en utrolig kronglete vei i mellom Voss og Romarheim, så vi at dette måtte jo gå greit.
Vi kjørte mer eller mindre rett inn på Lavik båten og plottet inn Fure ferjekai på gps'n. Nå var det ikke rom for noe tull og vi var i tillegg så og si tom for bensin, vi var nødt til å fyll, men hadde ikke tid til å stå i kø ved pumpene. Med fire biler foran oss på båten, var det bare å håpe på at disse ikke måtte i samme ærend på Lavik, noe som heldig vis ikke ble et problem, men tiden gikk uansett...
Ifl. gps'n skulle dette bli ett rotterace uten like. Med full tank ble Subaru'n ble presset til sitt ytterste på vei over til Fure. Dette skulle nesten ikke gå, men vi klarte å komme frem hele fem minutter før avgang. Og Leif Bjørn Lunde hadde vært så elskverdig å bestilt ferja over til oss, så nå skulle det i hvert fall ikke stå på om vi kom frem eller ikke.

Vel fremme ute på Bulandet skulle det ikke ta mange minuttene før denne sydlige gjesten viste seg frem på en av de utallige strømkablene.