16. oktober- Dagens dobbel, Kortnebbekkasinsnipe og Hvitkinnsvartterne!

Etter mye om og men klinket jeg til med en spontan tur til nabo fylket i vest. Hadde jo egentlig bestemt meg for å ikke dra i det hele tatt, ettersom at i de senere års krysseturer ikke har gitt meg noe særlig annen glede enn et tørt kryss i boka, og hva er da vitsen?
Men etter å ha funnet ut hvor sjelden denne snipa egentlig var, kun ett tidligere funn i Norge, som var i det herrens år 1971, ble det etter mye grubling i går kveld og grytidlig i dagmorges omsider tatt til "fornuft".
Eldste jenta på fem ble vekket, og overraskende nok var hun veldig klar for fugletur med pappa, mistnettene ble raskt rullet sammen igjen, det ble inntatt en lynrask frokost og vipps bar vi av sted før det hadde rukket å bli skikkelig lyst ute.

Etter drøye to timer i bil med ustoppelige mengder prinsesse snakk og ca. en komma noen millioner repeterende spørsmål om hvor rever, ulver, bjørner, elefanter og ikke minst tyver bor, Nightwish på anlegget og "Om grevlinger er farlige?"..., hadde vi så vidt passert Stavanger, og første oppdatering på snipa for dagen tikket inn på BMS`n. Må si jeg var en smule spent, da jeg så det utrolig lange fuglenavnet poppet opp på mobilskjermen. "Please, la den være på plass...", men nei, det var ei negativ melding, den var ikke gjenfunnet denne morgenen! Men pokker heller, bare femten minutter unna, nei,  jeg skulle i hvert fall prøve, om ikke annet for å se lokaliteten der kortnebbekkasinsnipa hadde oppholdt seg.
Fremme på Bø i Randaberg kommune traff jeg tilfeldigvis på Jan Kåre Ness, som også var på vei til lokaliteten, så jeg og vesla tok følge med ham.
Praten gikk løst mens vi skådet oss mot Børaunen, som denne hotspoten het. I motsetning til meg, så hadde Jan Kåre troa på at fuglen fortsatt var i området.
Det skulle jo vise seg at vi ikke trengte vente lenge for å få det bekreftet. En annen kar som lå og krelte i "rollesteinan" var Oddvar Njå, og han hadde jo full kontroll på fuglen, den satt visst nok rett bort i taren der, så da var det jo bare å gå og krysse den.
Jau da, det hadde jo vært flott, fuglen var ikke å se. Men etter en liten time med venting og rekognosering , stakk det plutselig opp ett hode og etter hvert kom det en hel kropp frem. Og jeg må innrømme at det føltes litt godt og jeg fikk blod på tann.

Kortnebbekasinsnipe Limnodromus griseus

Kortnebbekasinsnipe Limnodromus griseus, disse litt rotete

tertiærene er ett sikkert kjennetegn i forhold til

Langnebbekasinsnipa

Etter en lett overtalelse av vesla, hvor jeg lokket med båttur, der man kunne ha med bilen om bord, gikk turen enda lenger vest, helt til Haugesund, hvor ei hvitkinnsvartterne lå og ventet. Denne var lett match. Kjørte bare rett på plottet og der satt fuglen.

Hvitkinnsvartterne Chlidonias hybrida

Hvitkinnsvartterne Chlidonias hybrida