13. november- ØRKENSANGER!

Nanana, nana na na nana! Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har nynnet dette for meg selv, når jeg høst inn og høst ut har vandret langs Lista strendene, i håp om å komme over denne selebre gjesten. Ekstra "irriterende" er det jo at både Sverige og Danmark har flere funn.
Men nå skjedde det altså, Norge skulle endelig få sin første ørkensanger på besøk, dessverre ikke på Lista, men i Larvik.

Med en slik drømme art på trappene var jeg ikke vond å be på kryssetur.
Gundersen, Tomren og jeg dro tidlig av sted fredag morgen, for å være på lokaliteten rett i lysningen, alltid god å være tidlig ute. Vel fremme var vi jo på ingen måte først, en god håndfull skådere var alt på plass, men uten å ha sett den langveis farende.
Folk begynt ganske raskt å bli urolige, lokale skådere mente at det vist nok hadde vært klar vær den foregående natten og i teorien trekkvær, så det virket som mange alt hadde gitt litt opp. Det strømmet på med kryssere og det dannet seg fort små grupper av folk som bare stod der og skravlet, helt ufokuserte!
Heldigvis er det jo noen av oss som klarer å holde fokus i de vanskelige tidene også, og plutselig satt den der på fjellknausen like foran oss. Og nå var samtlige små grupper, som bare stod der og snakket, oppløst og fokusert.

Første synet av fuglen, for de første oppmøtte.

Stemningen var til å ta og føle på, og for en tillitsfull liten sak. Den hoppet rett rundt oss og fløy mer eller mindre gjennom folkemengden, som nå hadde steget til nærmere tredve. Men like plutselig som den dukket opp, forsvant den.

Ørkensanger Sylvia nana. Fra første seanse, før solen
hadde stått opp.

Flesteparten samlet seg igjen i grupper for å skravle, mens noen ytterst få av oss spredte oss ut i området, for å prøve å finne den igjen.
Vi trålte området og etter en stund fant Asle og Gunnar den igjen, ett godt stykke i fra resten av krysserne. Så da fikk vi den litt for oss selv, men det tok ikke mange minuttene før hordene kom.

Det er kanskje stygt å si, men det er en fæl ukultur blant noen fuglekikkere/ fuglefotografer, flere presset grensen til fuglen og det ble til og med spilt av lokke lyd, noe fuglen ble tydelig stresset av, noe som i tillegg var helt unødvendig, da denne fuglen var ekstremt tillitsfull. Hvis man bare stod og ventet, så kom den hoppende mot èn. Hadde selv rakkeren flere ganger inn forbi nærgrensen til kameraet, men på dens premisser.

Ørkensanger Sylvia nana. Slik som dette
hoppet den rundt etter insekter,
tilsynelatende helt uten å bry seg om oss

Denne oppførselen til disse fototerroristene er selvsagt verst for fuglen, men det forpurrer også opplevelsen for andre mere seriøse fuglekikkere og fotografer.
Når dette er sagt så syns jeg dette krysset gav meg det gode gamle kryssekicket, det er det lenge siden jeg har følt på. Ble faktisk helt skjelven i beina, når tassen hoppet opp på ei grein, bare fire meter unna.

Ørkensanger Sylvia nana. Detter var helt rått, men for å forstå
dette må du nok være hardcore fuglekikker