torsdag 19. november 2015

13. november- ØRKENSANGER!

Nanana, nana na na nana! Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har nynnet dette for meg selv, når jeg høst inn og høst ut har vandret langs Lista strendene, i håp om å komme over denne selebre gjesten. Ekstra "irriterende" er det jo at både Sverige og Danmark har flere funn.
Men nå skjedde det altså, Norge skulle endelig få sin første ørkensanger på besøk, dessverre ikke på Lista, men i Larvik.

Med en slik drømme art på trappene var jeg ikke vond å be på kryssetur.
Gundersen, Tomren og jeg dro tidlig av sted fredag morgen, for å være på lokaliteten rett i lysningen, alltid god å være tidlig ute. Vel fremme var vi jo på ingen måte først, en god håndfull skådere var alt på plass, men uten å ha sett den langveis farende.
Folk begynt ganske raskt å bli urolige, lokale skådere mente at det vist nok hadde vært klar vær den foregående natten og i teorien trekkvær, så det virket som mange alt hadde gitt litt opp. Det strømmet på med kryssere og det dannet seg fort små grupper av folk som bare stod der og skravlet, helt ufokuserte!
Heldigvis er det jo noen av oss som klarer å holde fokus i de vanskelige tidene også, og plutselig satt den der på fjellknausen like foran oss. Og nå var samtlige små grupper, som bare stod der og snakket, oppløst og fokusert.

Første synet av fuglen, for de første oppmøtte.
Stemningen var til å ta og føle på, og for en tillitsfull liten sak. Den hoppet rett rundt oss og fløy mer eller mindre gjennom folkemengden, som nå hadde steget til nærmere tredve. Men like plutselig som den dukket opp, forsvant den.

Ørkensanger Sylvia nana. Fra første seanse, før solen
hadde stått opp.
Flesteparten samlet seg igjen i grupper for å skravle, mens noen ytterst få av oss spredte oss ut i området, for å prøve å finne den igjen.
Vi trålte området og etter en stund fant Asle og Gunnar den igjen, ett godt stykke i fra resten av krysserne. Så da fikk vi den litt for oss selv, men det tok ikke mange minuttene før hordene kom.

Det er kanskje stygt å si, men det er en fæl ukultur blant noen fuglekikkere/ fuglefotografer, flere presset grensen til fuglen og det ble til og med spilt av lokke lyd, noe fuglen ble tydelig stresset av, noe som i tillegg var helt unødvendig, da denne fuglen var ekstremt tillitsfull. Hvis man bare stod og ventet, så kom den hoppende mot èn. Hadde selv rakkeren flere ganger inn forbi nærgrensen til kameraet, men på dens premisser.

Ørkensanger Sylvia nana. Slik som dette
hoppet den rundt etter insekter,
tilsynelatende helt uten å bry seg om oss
Denne oppførselen til disse fototerroristene er selvsagt verst for fuglen, men det forpurrer også opplevelsen for andre mere seriøse fuglekikkere og fotografer.
Når dette er sagt så syns jeg dette krysset gav meg det gode gamle kryssekicket, det er det lenge siden jeg har følt på. Ble faktisk helt skjelven i beina, når tassen hoppet opp på ei grein, bare fire meter unna.

Ørkensanger Sylvia nana. Detter var helt rått, men for å forstå
dette må du nok være hardcore fuglekikker




tirsdag 17. november 2015

1. november- Tretåspett

Alltid gøy med denne mere eller mindre fennoskandiske spetten. Og her i sør er det langt mellom hver gang den dukker opp, eller blir observert. Så da er det ekstra artig når den flyr rett foran bilen og lander på en stubbe like ved veien, til og md i barndoms trakter.

Tretåspett Picoides tridactylus, 1 hann i
toppen av Ertseidkleiva, Lindesnes

mandag 16. november 2015

18. oktober- Kvartbekkasin

Denne lille bekkasinen er det ikke alle forunt å få med seg, da den lever et liv i kulissene. Her på disse kanter er det stort sett bare vår og høst, til dels milde vintre, det er mulig å få sett den. Dette er en fugl som stoler totalt på kamuflasjen sin, man må nesten tråkke på dem før de flyr opp. Og i motsetning til sin mye vanligere og større slektning enkeltbekkasinen, flyr den bare kort av sted, oftest uten å gi fra seg lyd, før den lander igjen.

Kvartbekkasin Lymnocryptes minimus, denne trodde den
var helt usynlig ved siden av en ilanddrevn fiskekasse...
Rullesteinstranda ved Goksem, Lindesnes

lørdag 14. november 2015

3.- 10. oktober- Høsttur til Værlandet og Bulandet

For tredje gangen gikk høstturen igjen til øygruppen helt vest i kongeriket Norge.
Ukene før avreise føltes som en evighet, kan vel trekke en parallell til barndommen og den uendelige ventetida til julaften, men det er slik det skal være.

Etter god oppvarting på Bygstad, var vi tidlig oppe og klare for å rekke første båten ut til Værlandet. Det er alltid god å komme tidlig i gang. Vi tok turen innom alle hovedlokalitetene, Værlandet, Landøy, Mellværet og Bulandet, for å få litt oversikt over hva som var i terrenget. Vi fant vel egentlig ganske fort ut at det stod like dårlig til her, som i resten av landet denne høsten, med småfuglene. Det er den kalde og våte våren og forsommeren som nok må få skylden for dette. Lite insekter og fuktige reir, førte til massedød rundt i hele Norden. Fikk selv oppleve det i mine egne fuglekasser her på Lista. Så reproduksjonen har det gått så som så med.

Dvergdykker Tachbaptus ruficollis
Men noe fugl er det jo heldigvis alltid, så vi koste oss med det som var. Dvergdykker, pilfink og
fiskeørn er jo gode arter her ute i vest.
Denne første helgen var vi mange fuglekikkere, da i tillegg til oss langveisfarende, hadde også NOF Sogn og Fjordane en foreningstur. Noe som førte til at vi var mere sosiale enn noen gang og hadde en fin middag på Værlandet Gjestehamn. Senere på kvelden tok vi som vanlig felles logg på gamle skolen, hvor de fleste av oss hadde booket inn. Loggen foregår slik at vi går gjennom art for art på hver lokalitet, for å få så nøyaktige mengder og artsmangfold som mulig, i tillegg til at det er litt gøy å høre hva andre har sett og hørt også.


Og slik gikk dagene, med noe utskiftning av personell og fugl, men stort sett hold det seg ganske stabilt fuglemessig, med andre ord rolig.
Av relativt gode arter å nevne hadde vi minimum 6 gulbrynsangere, 1 hauksanger, 7 tartarpiplerke og 2-3 "sibirgransanger". Ellers var det ganske bra med jordugler, 2-3 myrhauk, 2 løvsangere(dette er Norges vanligste fugl, men sjelden så seint på året) og 1 fjellvåk som sammen med 1 ringmerket perleugle også var nye arter for øygruppa. Kan jo også nevnes at en mest sannsynlig sibirpiplerke ble hørt og en meget potensiell hvitøyeand trakk sør over utenfor Sandøyna.

Gulbrynsanger Phylloscopus inornatus. En årlig høstgjest,
i fra den sibirske taigaen, her
til lands, i år opptrådde denne i store antall litt lenger sør
på sørvest landet.
Gransanger Pylloscopus collybita tristis. Denne tristis under
arten også kalt "sibirgransanger" er også en sjelden høst gjest
i fra den sibirske barskogtaigaen øst for Ural
Løvsanger Pylloscopus trochilus. Norges mest tallrike
hekkefugl, sommer gjest som hekker over hele Norge
hvor det er trær eller kratt.
 
Må på tampen ikke glemme å igjen takke, på vegene av alle oss ornitofile øysatsere, de fastboende for deres gjestfrihet og tålmodighet. Det er jo slik at mye av denne fuglekikkingen foregår i inn og utmark, men også i hager og oppkjørsler til folk.

Piggsvin Erinaceus europaeus. Må si jeg ble litt overrasket
da jeg kom over to piggsvin ute på Fitlåta, hadde vært
interessant å vite når disse kom til øya?
Perleugle Aegolius funereus. Fanget og ringmerket bak
gamle skolen, første funn for øygruppen